Faksimile fra Morgenbrødet 25.12.2012
BOKANMELDELSE
Vi som fisker på frosne vann av Øystein Fisklaus
Språk: Kaudervelsk. Forlag: Smørja
Andre del av en serie på fem artikler som er skamløst sakset fra diverse kulørt presse. Del tre treffer internett andre juledag.
Vi som fisker på frosne vann trekker leseren inn i en forunderlig verden hvor absurde historier om menn med pekuliære fiskemetodepreferanser benyttes for å gjøre billige poenger om hverdagens tjas og mas. Boken lykkes i mye av sin intensjon, men det blir dessverre for lite av det dårlige.
Øystein Fisklaus ser frem til en stund for seg selv, fiskende på et urørt og frossent vann langt fra hverdagens tjas og mas
Hovedpersonen står smilende foran et islagt vann i den norske fjellheimen et sted, terger oss, pirrer oss og tvinger oss til selvrefleksjon. Det er da vitterlig meningsløst å svinge fisketroen, kaste sluken i en høy bane for så å se den deise i knallhard is uten penetrasjon og immersjon i vann. Hva fiskes det egentlig etter i denne boken? Vi aner en dyp konflikt, et slags postapokalyptisk mantra som tvinger seg frem i pseudobevisstheten vår; en sjelens spissrotgang hvor vi famler blindt frem mellom brennende krone-iser.
Midt oppe i denne elendigheten introduseres vi så for en slu rev; bokens antagonist smyger seg inn fra venstre. Kaos og elendighet fosser over oss som et fordums Jøkulhlaup og vi minnes om et nært forestående Armageddon ved navn Ålfoten. Gjennom elleville forviklingsfarser, svovel- og meteorittregn og kloders kamp illumineres en mulig utvei for vår helt. Med tilstrekkelig ringeakt mot det etablerte og en oppviglende holdning til samfunnet kan Fandens makter tøyles og reisens ende skimtes; isen sprekker opp, det går mot vår.
Kampen krones med seier; Isen sprekker opp og fiskestangen er parat.
Vi aner at poenget med boken er tomhet, eller kanskje heller nærhet? Fåglarna vet. Det vi i alle fall kan konkludere med er at bokens hovedperson har lenge igjen av sin reise, og trenger all den hjelp han kan få.