Faksimile fra Vredens Sang 24.12.2012
Av Brød og Kjeks (foto)
Første del av en serie på fem artikler som er skamløst sakset fra diverse kulørt presse. Del to treffer internett første juledag.
Fire unge menn står parat til å ta fatt på en norsk nasjonalsport – ålfoting – og er forberedt på tunge stunder og et høyt inntak av lykkepiller underveis. Ålfoting har blitt utrolig populært de senere år og denne juli-helgen i 2012 skal hele 0,001 promille – ca. fire personer – av Norges befolkning utøve denne spennende tidtrøyten.
Ålfotere. F.v.: Even, Øystein, Toral og Egil Andreas
I en undersøkelse Vredens Sang har utført blant 1000 tilfeldig utvalgte nordmenn oppgir ingen av de spurte at de egentlig utøver eller har planer om å utøve ålfoting i 2012. Tallsjonglør og antageligvis aldri ansatt i Statistisk Sentralbyrå, Egil Andreas Vartdal, forklarer dette oppsiktsvekkende resultatet med de store talls lov. Han mener at resultatet hadde blitt helt annerledes dersom VG hadde utvidet undersøkelsen med fem millioner tilfeldig utvalgte nordmenn.
Populært hele tiden
– Det blir helt feil å påstå at dette ikke er populært. Se bare rundt deg. Av alle de som er til stede her inne i Grøndalen i dag finner du ikke en eneste sjel som ikke skal ålfote den kommende uken. Forholdene ligger jo til rette; tungt slagregn, et ensifret antall plussgrader og lavt tåke- og skydekke. ”Det er en fin dag for ålfoting, dere!”, ville vår alles kjære Arne Scheie spontant utbrutt, briller på snei og febrilsk hentende på sveis, hadde han sett dette.
Partner i ålfotingprosjektet ”Ålfoten cadenza 2012” og ålfotingveteran, tidligere finalist i Skal vi Sjanse og Kustuskarusellen, Øystein, nikker forståsegpående mens han krøker seg sammen i en kulingbyge.
Øystein med tidlig movember i juli prøver desperat å holde gruppemoralen oppe med smil og lått.
Full Ålfoten
– I år går vi for gull og Full Ålfoten (FU), noe som bare skjer annethvert år i snitt. Det er ikke mange sjeler som har sett, og enda færre som har opplevd og overlevd, Full Ålfoten – som kort fortalt er en runde ålfoting som forløper akkurat som planlagt. Normalt sett mister vi flere ålfotere underveis i skred- og fallulykker, hjorteangrep og teltkollaps og må avbryte forsøket eller endre planene for å overleve. Likene må vi bare la ligge; alle skjønner at vi ikke kan gå og drasse på døde kropper dagevis i strekk her inne. For øvrig går vi oss stadig på forulykkede ålfotere under ålfotingene våre. Da tar vi et GPS-punkt og leverer dette til redningsetatene dersom vi kommer oss ut i live. Jeg har dessverre aldri hørt om at noen har fraktet ut døde ålfotere av området; det koster for mye og er for risikabelt. Det er klart det er uhyggelig å tenke på men vi har blitt vant til å leve med risikoen og ubehaget. Et år uten ålfoting er et år uten mening. Mer er det ikke å si om den saken.
Cadenzaen er i år sponset av Supra Bølingtagg AS, et firma som spesialiserer seg på merking av krøtter og andre klovdyr i spesielt vanskelig terreng. Sondre Id er grunder og eneste arbeidstager i det Svelgenbaserte firmaet, og er i tillegg oppriktig opptatt av ålfoting.
Forskning
– Å få testet ut bølingmerkene våre i dette terrenget er avgjørende for å dokumentere at produktet vårt holder mål i selv de tøffeste situasjoner. Våre merker er basert på GPS-teknologi som sender posisjonen til kreaturet til en basestasjon med jevne mellomrom. Slik kan bøndene holde oppsyn med buskapen og skaffe seg sikre tall på overlevingsraten til dyrene. I år har vi øremerket alle ålfoterne med egne brikker. Vi håper at minst et par ålfotere ikke klarer seg slik at vi får testet ut vår nye funksjonalitet, KrøtterDød 1.0.
Den ene av to ålfotingjomfruer dette året, Toralf, kaster nervøse blikk i retning tåkeheimen mens han kjenner forsiktig på merket i høyre øreflik. Han er mest kjent for våre lesere som mannen som egenhåndig brøt hånd- og potebak med en olm svartbjørn som kom rett fra vinterdvale i Padjelante nasjonalpark under en lenger tur langs Norge i 2007. Han er også inne på VG-lista ”Topp100 Djembetraktører”, og klatret denne uken til en 96. plass på listen.
Kamelonen Toralf prøver å lure Ålfoten.
Ålfoting
– Jeg er blitt fortalt at ålfoting innebærer meningsløs vandring i bre- og fjellområdet Ålfoten i Sunnfjord i Sogn og Fjordane og at jeg burde skrive testamente før avreise. I år er visstnok ruten lagt opp fra Grøndalen på Florøsiden til Indrehus på Svelgensiden, men hva dette medfører aner jeg ikke. Vi skal visstnok overleve på selvdøde dyrekadaver og fisk, men vi har også med frysetørrede poteter i pulverform som nødproviant. I tillegg har vi også med oss noen pakker livbåtproviant i kjeksform som vi fant i en av redningsflåtene på ferja MF ”Glutra” som trafikkerer strekningen Flakk – Rørvik i Trondheim. Sånn sett er vi jo delvis sponset av Fjord1. Vi har også med oss en del rød presenning fra et firma i Sverige, Hilleberg tror jeg det ble kalt, som vi brer over oss om natten. Jeg har tatt farvel med familie og venner men håper selvfølgelig at vi, eller i det minste jeg, kommer ut på andre siden i ett pustende og levende stykke kjøtt og blod.
Sistemann og Cadenzaens andre førstereisegutt tar det hele med knusende ro. Med stø hånd knipser Even sneipen ut i det tomme intet og ser forventningsfullt opp og inn i grå fremtid. Han kan skilte med en imponerende CV som er svært relevant for oppgaven som venter. Han har blant annet overlevd et lenger opphold i Venezuelas jungler og navigert i årevis på en knivsegg i en politisk og diplomatisk hengemyr.
Even prøver å gjemme seg, men det er lite jungel i Ålfoten.
Det store hintet
Evens nå berømte siste ord før ålfoterne forsvinner i tåkesuppa viser hvordan verdensvante borgere takler overhengende livsfare:
– Jeg er ikke redd. Jeg er født med krum hals, har aldri brukt skulderputer og er storkonsument av tran. Ålfoten skremmer ikke meg; jeg skremmer Ålfoten.