Ondskapens arnested
Motorvognen brummet taktfast på vei ind i skjærsilden, denne plass på jorden Nordboene har kallet opp efter en åtseleter af rang, det mørkeste av Afrikas fremste og mest specialiserede snyltedyr, hyenaen. Gjennom et inferno af tåke og regn, bare opplyst af flerrende lynpile og tordenbrak, nærmet vi oss vor destinasjon, Hyen i Sundfjorden; stedet Gud gav op i ren fortvivlelse og fatigue. Meget hadde han klaret av i sine mest hektiske dager gjennem Skapelsen, men inderst inde i den mørkeste dal måtte selv Vårherre gi tapt for Fanden selv; mektige fjellvegge, et ustyrlig og fandenivoldsk klimat skulde gi Gamle-Erik en tumleplass for sitt mørke virke. Her inde skulle ikke menneskeætten slå rot og spre sine hyfer, her inde skulde Fanden selv regiere.
Så kom sundfjordingen.
Man kan bare sette sig ned av ren og skiær beundring og forbløffelse når dette genmaterialet, denne viltvoksende del av menneskeætten, sate sig fore å bekiæmpe den karrige natur og Fandens hinder, med formål om å slå rot og bygge sine tufter. De sjeler som troede på sunnfjordingens seier, var få og langt mellom. Ja, den gjengse opfatning var jo, at en sådann opgave var umulig, at den ikke kunde klares. De krefter som skulde overvindes var simpelthen for svære for oss jordboere. Fanden selv stod i dalporten og hånflirede og pekte næse mot alle som nærmet sig.
Dette så sunnfjordingen og blev mektig forarget. De kvesset sitt mektigste våpen, jærnviljen, og skred til verket med en ferositet og fanatisme som skremte selv Beelsebuub og hans kumpaner til randen av delirium. Kampen var lang og hård, mangt et slagt blev utkiæmpet der inde i de dype daler og fioerder, men tilslut blev sunnfjordingens kamp kronet med seier. Arnestedet for mørkets fyrste var overvundet og lagt i gruus. Stedet blev døpet; Hyen.
Området rundt Hyen, Faens lekegrind
Op, frem, høiere
Vi var altså fem fryktløse kanaljer som, med en eller anden Guds hjelp, skulde begi seg dette Helvetet i vold. Tinder skulde bestiges, høer bekiæmpes, glaciærer forceres og et beryktet klimat overvindes gjendom at spasere fra de dype daler i Hyen vestut mot leflig bølgeskvulp og ø-utsikt i Årebrot nord for handelsstedet Florøen.
Expedisjonsinitiator Vartdalen jr., som også er administrerende directeur i Vartdalen Sol- og Selvpiningsreiser, hadde satt sammen et broket mannskap for jobben. Dog må det sies at mannskapet ikke var helt uten nødvendig kompetanse for sådan en undertakelse. Høvigen, en lyshåret og blåøyd kreatur, hadde sammen med Knapstaden, Eikefjordens store søn, gået hele Norge på langs kun få år i forveien av denne strabas. Et noget mere ubeskrevet blad var Øyra, en høireist herremand med en stor interesse for teknik og naturvidenskabene, kompetanceområder som enhver ekspedition vil kunde nyte godt av. Sistemann med på ferden var Håkon, hvis kongenavn burde initiere ærefrygt i de fleste og enhver.
Ind i de høiere luftlag med mend og hunde
Fremad
Så var altså tiden kommet for at ta sine siste farvel, sale op sine sekke, fyre opp spasersnadden med den fiineste Afrikatobak og legge i vei op og ind i tåkeheimen. Målet for første dag av denne Sunnfjordtraversen var et lite krypind under Gjegnalundsbræen; Gjegnabu. Her ope i himmelsky, på 1 200 meter over havyten, havde sunnfjordingen banket og boret ind sine jernbolte, sat opp reisverk af det sterkeste tømmer og isoleret veggene med stoffer tvinget frem av berget det grå, stenulden, under de kalvende brefaldene. Hvorhende denne tilsynelatende spinkle konstruktion henter sin styrke fra, vides ikke, men klenge sig fast i fjeldheimen gjør den gjendom brutale og sprengkalde vintre, utsat for de mest ekstreme naturkrefter, laviner og meteoritnedslag. Ut av de mektige lag med sne stiger den hver vår når vestlandssommeren melder sin anmarsj, akkompagnieret af flerfoldige plusgrader aflest på kviksølvtermometeret, og fremstår atter som en koselig refuge i et ellers så hårdt og koldt milieu.
Følget var ikke kommet langt op i de steile fjelle før himmelens porte åpnet sig, og det regnet edder og galde i mænger kund overgået af de frådende Niagarafaldene i grensetraktene mellem Kanadien og Amerika.
Vel møtt, usle laverestående vesen fra fiordene. Vel møtt til Helvete på jord. Hvert skrit dere tar, hvert åndedrag dere drar, hver tomme dere vinder er ett av deres siste. Velkommen ind i deres egen kiste!
Høvigen, som visseligen har været ute en stormnat før, tar Gjegnalundens stemme fra oven med stoisk ro. Behersket fisker han frem medisinerflasken med borsyre fra inderlommen, dette desinfiserende preparat som alltid finnes i sekken til enhver erfaren fjeldmand, og hytter mot alt og ingenting med en manisk mine. Himmelen flerres av et voldsomt lyn, tordenskrallet truer med å rive vore lemmer av, men det er ikke nok. Borsyren berger oss. Vi tråkker ufortrødent videre.
Mellem Himmel og Helvete; skyer oven, sne unden.
Tåken, tåken, tåken
Vi nærmer os Gjegnabuen, men plages voldsomt av tåken. Den er tyk som en fyldig Hollandaise og kold som flytende kvelstof. Ømt som Don Juans serenader omslutter den os, lokker os det ene øyeblik dit, det andet hit, og vi devierer stadig fra den merkede rute. Med list og lempe snek vi os likevel velberget i havn; ind i hyttens trygge favn.
Tåken lå tyk som en fyldig Hollandaise
Brakkesyken
Vel fremme slo vi os til ro i buen, og forberedede os til neste dags strabasiøse tour de force over Ålfotbræen. Turen var lang, og gik over høye tinde og endeløse sne- og isvidder. Stor var derfor spenningen da dagen opprant; enorm var skuffelsen da vi ikke engang maktet å få op døren (den slo lykkeligvis utover), så tyk låg tåken. Avreise var utelukket, det var altså bare å legge seg til og prøve å få tiden til at gå.
Hva gør man så i sådann en stund? Det var skuffende lite pornografi å spore på hytten, den var i så fald meget godt gjemt, og den resterende lektyren var ellers av lite pirrende art. Proviant hadde vi nog av, og det var også et forråd nødproviant lagret på buen. Av mangel på bedre underholdning, gjenstod da altså bare en mulighet; fråtsing. De lekreste lekkerbiskener blev disket opp; braisert avskjær av hjortedyr fra Eikefjord, pannekaker med smør og sukker, de lekreste supper ispedd hermetiseret skinke og kylling, samt kjexe af typen Maria. Vi benyttet også høvet til at hilse på våre gamle frende Bache-Gabrielsen (VSOP) og den fyrrige Jon Bertelsen (også denne karen VSOP). Der blev også konsumeret noe kvanta ringere brennevin av typen whiskey, men dette var kund for at holde psykosene på avstand. Slik gik altså dagen, og brakkesyken fattet ikke tak i oss humanoider, men hunden fik et stygt anfald og tygget i seg et antall skolisser i nattens mulm og mørke.
Gjegnabuen, dette beskjede krypind i tåkeland
Et forsøk
Dage efter er tåken fremdeles meget tilstede, men vi bestemmer os likevel for at gjøre et fremstøt. Gårsdagen tæret meget på kræftene, og moralen i mandskapet dalte faretruende. På toppen av det hele hadde Øyra mistet tursnadden sin under et privat avtrede, og var forståelig nok svært opskaket og urolig da han entret hytten igjen. Heldigvis visste Knapstaden råd. Rutinert bukserte han sekken frem på gulvet, åpnet topplommen og vips!, så hadde han sin reservesnadde mellem fingrene. Å legge i vei uden reservesnadde og slips i den norske fjeldheim, kan være skiæbnesvangert. Øyra slap dermed med skrækken.
Gjegnabuen; karakteristisk kalotformet krypind. Vogt dem for hunden.
Uavgjort
I hård sidevind direkte fra nordkalotten, og blindet av tungt snevdrev og tyk tåke, drev vi oss frem med profaniteter og sjagete benføring. På toppen av tinden Graafjellet, 1 400 meter over Nordsjøen, tok vi ly bak en klippe, tilberedte et usselt måltid med pemmikan, og holdt rådslagning. Situasjonen var prekær; vi stod på randen av nederlag.
Vartdalen agiterte sterkt for at følget skulle legge seg under en stor sten, bre over seg med kolde stener og følge en diett bestående av kokte stener til stormen hadde passeret stenen. Øyra så på sit armbåndsur og ristet febrilsk på hodet. Han var ikke komfortabel med planen. Høvigen var utilregnelig på dette tidspunkt, og hadde lagt sig i fosterstilling, sakte vuggende fra side til side der oppe i uren. Knapstaden smurte sig en brødblings med salami og mayonnaise.
Efter timesvis med status quo, måtte Vartdalen svelge en stor kamel og gripe til fornuften. På dette tidspunkt spadde vi sne og hakket is for bare livet, men stod i fare for at blive innesperret i den isbre som var i ferd med å dannes over vår posisjon. Ordren blev givet, vi la på sprang mot lavere terreng, og smatt ut av knipetangen før den smalt igen med et dumpt drøn i vårt kjølvand.
Fine
Gjegnalunden spillede sine kort godt, og sparte trumfen til nådestøtet. Vi blev altså bestet, og måtte vende hjem i dyp skam og med uforrettet sak.
Men, kamplysten blev tendt, og brinner sterkere for hver dag som går. Om et aar lyser den som en sol i natten, og da!; da skal vi for Helvete fikse biffen.
De Overlevende. Fv.: Vartdalen sr., Vartdalen jr., Kong Håkon, Knapstaden, Høvigen og Øyra